Når vanlige ledere jukser og bedrar

Vi har alle en indre stemme som ubevisst og automatisk prøver å overbevise oss om at vi er flinke nok, smarte nok, eller motsatt. Veldig mange føler seg aldri flinke nok.

I atferdsøkonomiske termer handler dette om hjernens autopilot og dens  tapsaversjon. Hjernen hater å tape og har gjennom evolusjonens gang utviklet en rekke ulike snarveier («bias») for å unngå å tape og mestre truende situasjoner. Det mest truende og største tapet av alle er å ikke føle seg likt, verdsatt og akseptert av gruppen. Men i sin iver etter å beskytter oss mot slike tap, gjør autopiloten oss samtidig veldig sårbare med sitt krav om umiddelbar belønning, ros og bekreftelse på seg selv. Et synlig bevis på dette er når oppegående, intelligente mennesker begynner å jukse, lyve og bedra seg selv og omgivelsene.
Det siste av mange alvorlige eksempler på hvor sårbare vi er og hvordan vanlige og lovlydige mennesker lett og ubevisst lar seg friste til å bli juksemakere, er en rapport som har avslørt hvordan politiet i Sverige systematisk jukser med statistikk på måltall. Samtidig ruller VW skandalen og viser hvordan vanlige lovlydige medarbeidere lot seg friste til å jukse og bedra en hel verden.
I min siste bok «Mestringskoden» (Johansen/Hegnar 2015) beskriver jeg hvordan ledere i Enron lot seg friste til å jukse og bedra aksjemarkedet i USA som førte til en av de største økonomiske skandaler i amerikansk historie.
Autopilotens ubevisste og naturlige jakt på umiddelbare belønninger, ros og anerkjennelse kombinert med at ledere måles og belønnes for kortsiktig kvantitativ måloppnåelse er en meget farlig og dyr kombinasjon. Den måten mange bedrifter har utviklet og bruker «prestasjonsstyringssystemer» på, viser seg å være en de viktigste årsaker til kriser som nå avdekkes i VW, Lehman Brother, Enron, politiet 22 Juli, UD krisen under tsunamien og Yara. De kriser som er avslørt er nok dessverre bare toppen av isfjellet. Slike tradisjonelle «carrot & stick» systemer forsterker autopilotens naturlige higen etter umiddelbar belønning og menneskets naturlige sårbarhet. Dette gjelder like mye Kong Salomon som Jørgen Hattemaker.

Enda farligere blir det når vi fristes til å individualisere problemene og jakte på syndebukker, fordi vi ikke forstår menneskets iboende sårbarhet og de underliggende systemfeil som forsterker denne sårbarheten.

For å unngå slike problemer må vi lære å forstå en del grunnleggende prinsipper og spilleregler i den moderne atferdsøkonomien. Vi må lære og akseptere at autopiloten hater å tape («loss aversion»). Vi må akseptere som helt normalt, selv om det er irrasjonelt, at den ubevisst søker umiddelbare belønninger, ros og anerkjennelse og lar seg derved friste mye lettere enn de fleste tror. Vi må lære oss å forstå hvordan den bruker en rekke snarveier for å unngå opplevelsen av tap og ubehag.

Først når vi aksepterer og forstår autopilotens forutsigbare irrasjonalitet og spilleregler som det normale kan vi bruke den rasjonelle, men akk så svake selvkontrollen til å gjøre autopiloten til vår medspiller.

jon.ivar@marshmallow.no