Å feile er en biologisk betingelse for suksess

Professor Anders Ericsson (Florida State University) har dokumentert at årsaken til fremgang og utvikling på et eller annet spesifikt område er å våge sette seg et høyt krevende mål der du vil måtte feile og må anstrenge deg i tusenvis av timer for å lære og mestre. De som kommer lengst har feilet seg frem i tusenvis av timer.
Hvor mye du må trene vil naturligvis variere fra område til område og om du er en lærer, idrettsutøver, selger, forfatter, forsker eller annet.
Ericsson sitt viktigste funn var at det ikke finns unntak til dette volum prinsipp

Men å trene mye volum er naturligvis ikke nok hvis treningen ikke er spesifikk og kvalitativ. Å trene spesifikt å kvalitativt innebærer å sette høye krevende der du vil mislykkes og må anstrenge deg for å lære av egne spesifikke feil. Hvis du trener mye volum og mye mer enn alle andre vil du få muligheten til å øve mye oftere på å lære av spesifikke feil og derved utvikle deg raskere. Å erfare spesifikke feil er derfor ikke frivillig hvis du ønsker å lære å mestre på et eller annet nivå på et spesifikt område, men er slik hjernen er bygd og en biologisk betingelse for læring (Dr. Douglas & Bartzokis, UCLA)

Er det ikke godt å vite? Er det ikke nettopp dette som gir oss alle håp og tro på fremtiden? Spørsmålet vi bør stille som foreldre, lærere, trenere og ikke minst ledere er hvorfor ikke de fleste fortsetter å feile og anstrenge seg mye og lenge nok til de til slutt lærer å mestre noe de ønsker selv om de ikke gjør det – enda? Hvorfor fortsatte ikke jeg å øve til jeg lærte å mestre på videregående? Hvorfor fortsetter ikke alle selgere som under presterer å feile seg frem til de en dag mestrer? Hvorfor mister så mange motivasjonen før de lærer å knekke mestringskoden?

Den viktigste forklaring er ifølge C.D Dweck vår forestilling om at medfødt talent avgjør prestasjoner. Jeg trodde medfødte evner fordelte seg etter en normalfordelings-kurve. Jeg presterte middelmådig på videregående, spesielt dårlig i norsk, og skyldte ubevisst på mine medfødte evner. Hva er meningen med sette seg krevende mål, øve, mislykkes og anstrenge seg i tusenvis av timer hvis jeg innerst inne og ubevisst ikke tror jeg har talent nok? Jeg tror jo egentlig ikke at det nytter likevel?

Hvor skal jeg hente motivasjonen fra da til å øve i tusenvis av timer til jeg mestret?

Mer feil kunne jeg ikke ta og jeg har siden feilet og anstrengt meg frem til bl.a å skrive 14 bøker, startet nye selskaper og trent alpinister til WC nivå.

Jeg har fått lære og erfart at det viktigste som begrenset meg er innstillingen («mindset») til talent og derved syn på læring. Jeg har gjennomført en privat liten undersøkelse på LinkedIn og Facebook der over 60 % er enige i at talent er en medfødt og begrenset størrelse som ikke kan utvikles.

For å knekke mestringskoden er jeg i tillegg til innstilling avhengig av selvkontroll. Men hva hvis jeg ubevisst tror at også selvkontroll er en medfødte gitt evne som er fordelt ved fødselen etter en normalfordelings-kurve?
Da er det kanskje ikke så rart at studier viser at hele 90 % mister motivasjonen og ikke orker å anstrenge seg lenge nok og til vi har utviklet en nye og bedre vane og derfor faller tilbake til de gamle innarbeidede vaner straks salgskurset, slankeprogrammet, lederkurset eller annet er over. Vi tror innerst inne og ubevisst at det ikke nytter likevel.

Løsningen for å knekke «Mestringskoden» innen et område er å utvikle smarte «dyttere» (Mestringskoden Johansen/Hegnar 2015) som hjelper selvkontrollen og jeg blir ofte spurt hva som er den viktigste «dytter»? Den underliggende og viktigste «dytter» er for meg den kontekst og kultur du er endel av i hverdagen siden vi ubevisst hermer og kopierer «mindset» og innstilling til å læring og verdien av å feile og anstrenge seg.

Du må være endel av en øvings-kultur der du erfarer på kroppen selv at desto mer krevende mål du «dyttes» til å sette deg, øver, mislykkes, prøver igjen og må anstrenge deg i tusenvis av timer til du en dag mestrer, desto smartere blir du. (Dr. Fields & Dr Bartzokis. UCLA. «White matters matter. Scientific America 2008)

Om Jon Ivar

Faglig ansvarlig i Marshmallow og NUDGEit Gründer, rådgiver, forfatter og foredragsholder
Dette innlegget ble publisert i Debattinnlegg. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.