Middelmådighetens paradoks

Som ansatt i SAS på 1980 tallet opplevde jeg for første gang hvor mye energi og motivasjon ubehagelige høye mål kan utløse. Adm. Dir Janne Carlzon overtok et SAS i krise. Han lanserte sin visjon om å skape verdens beste serviceselskap. Han utfordret oss alle til å være med på en reise for å bli verdens beste flyselskap. Ett år senere ble SAS kåret til «Airline of The Year» og verdens punktligste selskap. Å få hvert eneste fly til å ta av på riktig tid hver eneste gang på alle flyplasser i hele verden, virket på oss som en umulighet. Hvordan skulle vi nå dette umulige målet når vi visste at vår gjennomsnittlig punktlighet var på under 70 %? Da jeg intervjuet Kjetil andre Aamodt i forbindelse med boken Kultur for Gull (Johansen/ Aamodt, 2003) sa han det samme. Hans «passion» og drivkraft for å trene var jakten på det perfekte skiløp.

Siden har jeg erfart og fått bekreftet betydningen av å ha en «passion» til ubehagelige høye mål som en av de viktigste suksessfaktor hos de beste. Hvorfor er «passion» til ubehagelige høye mål så avgjørende? En hovedårsak er at motstanden mot alle typer forandringer er mye, mye større enn de fleste av oss er bevisst og kanskje vil erkjenne. Jeg har tidligere blogget om at kun 10 % av «bypass» opererte pasienter greier å endre egen livsstil etter operasjonen og at 90 % av alle endringsprogrammer slik som LEAN mislykkes. De fleste som hører disse fakta på mine foredrag tror det ikke, og det som er enda viktigere – de tror ikke det gjelder dem.

90 % av «bypass» opererte fortsetter derfor som før etter operasjonen og fortsetter derfor på nye lederkurs, programmer og annet uten å lykkes. En hovedårsak til dette paradokset er at hjernen går på autopilot mesteparten av tiden (System 1. Kahneman 2011). Autopiloten har en automatisk tilbøyelighet («default») til å søke umiddelbar belønning fremfor en større fremtidig belønning (høyere mål med større belønning).
Vi lager derfor mål og planer vi tror på og er motiverte for å gjennomføre, men fortsetter som før og går i komfortfella. «Life happens While we are busy making plans» (John Lennon).

Velkommen til middelmådighetens paradoks.
Flere forskere kaller dette fenomen for «satisficing» som er sammensatt av ordet «satisfy» og «sufficing». (Professor. H. Albert). «Autopiloten» fokuserer automatisk og ubevisst på det som er tilstrekkelig for å løse våre hverdagslige problemer og på de innarbeidede vaner. Hvilket synes helt naturlig hensyntatt begrenset tid, ressurser og kapasitet.

Det er veldig trist. Siden de fleste mennesker etter endte studier er fulle av ambisjoner og optimistiske drømmer, men de fleste av oss ender som «satisficere» og «ja» mennesker uten annet mål enn egen ego karriere og vi bortforklarer det faktum med alle mulige plausible og gode bortforklaringer. En dag våkner du kanskje likevel opp og stiller det ubehagelige spørsmål; «Var dette meningen med livet»? Men sannsynligheten er liten for at det skjer siden autopiloten søker komfort, og har utviklet en teknikk for å unngå ubehagelige spørsmål. Denne teknikken kan vi kalle en sterk og positiv tendens til selvbekreftelse («Confirmation bias», D. Kahneman 2011). Det er en automatisert teknikk for å bekrefte og forsvare det du allerede tenker, føler og gjør. Eksempelvis viser et studie at 90 % av alle svensker tror de kjører bil bedre enn gjennomsnittet! 90 % av mennesker med bypassoperasjon endrer ikke livsstil, og 90 % tror ikke det gjelder dem. Vi overbeviser og bekrefter oss selv positivt på de fleste områder enten vi har feil livsstil, er svake ledere eller annet med at vi trives og har det bra, selv om vi innerst inne vet at det ikke nødvendigvis stemmer.

Middelmådighet betyr ikke at du ikke jobber hardt og ikke har en suksessfull karriere i forhold til andre. Utfordringen er at ditt liv styres av alle andre sine mål, krav og forventninger til deg og ikke dine egne drømmer og mål.
Ditt mål er ubevisst blitt å bevise for alle at du er flink, få andres anerkjennelse, belønning og ros. «Flink pike” syndromet er et slik paradoks. Vi har ubevisst gått i komfortfella. Misforstå meg rett. Det er viktig og behagelig å få andres ros og anerkjennelse, men ros er et tveegget sverd. Du blir gradvis og umerkelig avhengig av ros og anerkjennelsen og gradvis overtar frykten for å miste det. Problemet med å la seg styre for mye av ytre belønninger og forventninger er at det automatisk skaper negativt stress, lite overskudd, liten indre glede og liten livsglede. Du mestrer kanskje karrieren, men ikke livet.

Middelmådighetens paradoks er en hverdag styrt av frykt for ikke å tilfredsstille andre. Frykten for å mislykkes, for å miste jobben, for hva sjefen skal si, for at kona er utro, for at barna skal mislykkes, for hva vennene mener og annet. Ordet «mediocre» kommer fra latinske «medius» som betyr i midten og «ocris» som betyr robust fjell. Bokstavelig talt betyr det at du er tilfreds med å klatre midtveis opp i fjellet.

Suksessfulle mennesker, gründere, ledere, idrettsutøvere, kunstnere eller andre setter seg derfor ubehagelige høye mål der de vet de vil mislykkes og må strebe og slite for å unngå komfortfella(C. Dweck, 2012). http://www.youtube.com/results?search_query=jiro+dreams+sushi&sm=1

For å orke å streve og slite så mye som kreves for å nå et ubehagelig høyt mål starter det med en«passion» for målet.

Om Jon Ivar

Faglig ansvarlig i Marshmallow og NUDGEit Gründer, rådgiver, forfatter og foredragsholder
Dette innlegget ble publisert i Debattinnlegg. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.